 |
| Furuheim i Gol, sommeren 2010. Foto: Henning Bergersen. |
Det går mot endelig avklaring i fredningssaken om tunet Furuheim i Gol. Høringsfristen for innspill er 2. mars 2012. Innledningsvis vil jeg derfor oppfordre alle som ønsker å bevare dette tunet å sende inn et innspill om dette til Buskerud fylkeskommune HER. Dette er absolutt siste mulighet til å si sin mening.
"Slaget" om Furuheim har pågått siden sommeren 2010 og har vært behørig omtalt både i lokalpresse og i riksmedia. I "tolvte time" har nå de lokale fredningsmotstanderne mobilisert og noen har i den forbindelse etterlyst liknende
aksjoner fra oss fredningstilhengere. En mulig grunn til at mange fredingstilhengerne nå holder en lav profil, skal jeg forsøke å redegjøre for her.
Først er det imidlertid på sin plass å påpeke at undertegnede og en rekke andre har jobbet for bevaring av Furuheim i lang tid. Sjøl brukte jeg nærmest hver ledige time på døgnet gjennom hele sommeren og høsten 2010. I november 2010 stiftet vi lokallag av Fortidsminneforeningen og har fortsatt arbeidet, ikke i form av aksjoner, men ved å forsøke å oppnå en dialog omkring mer langsiktig vern av kulturminner i Hallingdal. Et av målene er snart nådd: En kulturminneplan for Gol er under planlegging.
Da Furuheim var rivningstruet
sommeren 2010 mobiliserte lokale krefter i en spontanaksjon som i løpet av to korte
dager samlet inn nærmere 1000 underskrifter mot riving. I løpet av få dager hadde vi også fått over 900 medlemmer i vår Facebook-gruppe mot riving. Dette var ment som et innspill til de folkevalgte da rivningssaken skulle behandles i utvalg for natur og næring 31. august 2010. Vi ville minne de folkevalgte om at langt fra alle i Gol ville rive Furuheim. Lokalt ble denne spontane aksjonen latterliggjort og avvist. Enkelte folkevalgte hevdet at de «ikke kjente igjen navnet på mange av
disse menneskene". Andre mente at "det det var for mange hytteiere og ungdommer som hadde underskrevet». Som om ikke disse gruppene har noe de skulle sagt i Gol? Gol lever av hytteierne og ungdommen er fremtiden for bygda. Ungdomsrådet i Gol gikk ut i media med full støtte til bevaring av Furuheim, men de ble også forsøkt mistenkeliggjort. Denne gangen var det en venn av Furuheims eier - en lokalpolitiker med flere hatter enn Elton John, som gikk til angrep på ungdommen. For øvrig samme person som nå står bak mobiliseringen MOT fredning. Våre innsamlede underskrifter ble ikke engang nevnt i utvalgsmøtet 31. august 2010. De folkevalgte i utvalget vedtok selvfølgelig å rive Furuheim, på tross av at Riksantikvaren hadde bedt om mer tid og på tross av advarsler fra kommunens administrasjon om at dette kanskje ikke var den lureste måten å gjøre det på. Innblanding utenfra ble imidlertid sett på som en provokasjon. En av utvalgets medlemmer ytret etter møtet: "Nå får vi se hvor tøff Riksantikvaren er". Riksantikvaren responderte imidlertid med å vedta midlertidig fredning. Et helt nødvendig grep for å berge et rivningstruet kulturminne av stor betydning. Men hvordan skal man kjempe mot sånt uten hjelp fra kulturminnemyndighetene?
Makten i Gol
For å forstå situasjonen i Gol må man kjenne litt til hvordan dette samfunnet fungerer under den godmodige og trivelige overflaten. Da jeg flyttet fra Enebakk til Gol i 2008 hadde jeg noen års erfaring fra kulturminnevern i hjembygda. Som styremedlem og senere leder av Enebakk historielag hadde jeg vært med på å redde noen husmannsplasser fra riving og vi hadde stanset noen utbyggingsprosjekter hvor kulturminner var involvert. Noen saker vant vi og noen saker tapte vi. Alt foregikk imidlertid på sivilisert vis og man kunne gjerne slå av en prat med sine "motstandere" i butikken etterpå. Folk i Enebakk klarte å skille sak og person. Slik er det dessverre ikke i Gol.
Gol er en kommune som gjennom mange år har vært direkte eller indirekte styrt
av en bestemt gruppe mennesker - en kjerne av lokale
entrepenører, utbyggere, håndverkere og næringsdrivende, samt en utvidet krets av deres venner og bekjentskaper. Dette er folk som er
økonomisk avhengig av at det rives, bygges nytt og handles i Gol sentrum. Slik har det alltid blitt gjort i Gol, riktignok med vekslende hell. Det er jo grenser for hvor mange ganger det lønner seg å flytte en butikk rundt omkring i sentrum. Deres mål er å tjene mest mulig penger i øyeblikket, eller som de sier: "drive næringsutvikling i Gol". Et begrep som de selv definerer og med dette selvfølgelig avviser alle andre former for næringsvirksomhet som meningsløs. Disse folkene har brukt mye energi på å forklare hvorfor kafedrift, kunstgalleri, brukskunstsenter, ungdomskafe, eller andre former for næringsvirksomhet på Furuheim er en umulighet. Rart, synes jeg, for slikt gjøres jo med stort hell i nabokommunene Ål og Nes. Aal Pensjonat (med Kafe Fryd) er et glimrende eksempel på at dette er fullt mulig i Hallingdal. På Gol virker det imidlertid som kultur et skjellsord. Kultur er noe "de andre" får drive med. På Gol er vi kremmere og det mest beundringsverdige man kan være i Gol er gründer. Den store helten er selvfølgelig hallingen Olav Thon - selfmade og handlekraftig. En mann som gjør det han må for å nå sine mål. Golingen er jo kjent for
å være glad i likvider og et «godt salg», noe som i utgangspunktet ikke
nødvendigvis er negativt. Negativt blir det først når det går ut over de demokratiske prinsipper. Hvilket det dessverre har gjort i
Gol i så altfor lang tid.
"Makten i Gol" er i all hovedsak innfødte som kjenner «halve Gol»
og som etter hvert har dannet et uformelt nettverk som har vist seg å være vanskelig
å få has på. De sitter i kommunestyret, i utvalgene og i de politiske
partiene. De har kanskje venner, naboer og familie som er ansatt i kommunen? Andre kamerater, venner og samarbeidspartnere sitter på den andre siden av
bordet. Skal noe rives eller bygges, er det ofte en enkel sak å få saker igjennom. Da Kinneberg bygg og brannsikring AS kjøpte Furuheim tidlig i 2010, var det etter min mening allerede underforstått at han skulle «få lov til» å rive, selv om dette verken var søkt om eller vedtatt noe sted. Selvfølgelig blir man provosert når noen gjør slike planer vanskelig å gjennomføre. Og dette på tross av at kommunale dokumenter gjentatte ganger hadde fremmet Furuheim som et verneverdig tun som skulle integreres i fremtidige utbyggingsplaner. Dette var jo før en lokal gründer kom på banen og ville rive det gamle for å bygge nytt. Riktignok var tomten regulert til næring, men næring og bevaring er vel ingen motsetning? Hadde ikke folk protestert mot riving i juli 2010, frykter jeg at saken aldri hadde
kommet opp i noe utvalg. Det hadde aldri nådd Buskerud fylkeskommune,
Fortidsminneforeningen eller Riksantikvaren. Furuheim hadde blitt revet, før noen hadde rukket å protestere.
De andre
Før jeg går videre skal det også nevnes at det i Gol finnes to andre grupper av innbyggere. Bøndene og akademikerne
(lærere, pedagoger etc.) Bøndene holder seg stort sett for seg sjøl og holder stort sett kjeft. De av "akademikerne" som har
latt seg integrere (det vil si, har adoptert det lokale tankemønster) fungerer greit i lokalsamfunnet. De er ingen trussel, blir lyttet til og akseptert, men de har ingen reell makt. Mange av disse har fortsatt sin omgangskrets og sine nettverk utenfor dalen, og trives med det. Disse menneskene blir sett på som positive innflyttere (eller kanskje særinger), men er allikevel utenfor maktsirkelen. Kanskje de laget litt bråk da de først flyttet hit, men de fleste har resignert og utgjør ikke lenger noen trussel for "makten i Gol". Drar det seg mot konflikt, trekker disse seg fornuftig nok unna. Man skal jo tross alt bo og leve i denne kommunen. Så lenge man følger lokale «regler» (eller holder kjeft) og ikke er en trussel
mot faste nedlagte tankemønstre og normer, blir man nemlig akseptert i Gol. Da vi startet
aksjonen mot riving av Furuheim gikk vi på tvers av alt dette. Vi gikk rett i strupen på "makten i Gol". Og det har vi fått
merke.
Utvikling?
"Makten i Gol" har for lengst bestemt seg for hva som er «fremtidsrettet» og hva som
representerer «utvikling». Å frede et gammelt hus
i sentrum er ikke utvikling. Hallingdal var lenge en svært fattig dal og mange er kanskje litt flaue over
sin egen historie? Man er selektiv på hvilken del av historien som skal huskes og hvilken som skal glemmes. "Makten i Gol" vil gjerne være moderne og fremtidsrettet, men evner ikke å tenke nytt. At
Furuheim kan brukes til å fremme Gol som turisted eller som et trivselsfaktor
for de innbyggere som er opptatt av andre ting enn motorsport, dansemusikk og handel, blåser man i. Uansett
hvor mange gode argumenter man har, taler man for døve ører. Tunet skal rives! Alt som smaker av høykultur
og som går imot maktgruppens tradisjonelle tankemønster er truende. Og det mest provoserende er selvfølgelig når innflyttere eller "noen utenfra" blander seg inn. Det er den lokale makteliten
som bestemmer hva som er tradisjon i Gol, ikke innflyttere eller Riksantkvaren. For "Makten i Gol" synes det er helt greit med tradisjon, så lenge den
ikke truer muligeten for å tjene penger.
Alt blir personlig
Da folk protesterte mot riving av Furuheim ble plutselig Kinneberg bygg og brannsikring AS forvandlet til nabo og privatperson Torleiv Kinneberg. Alt ble personlig. Hvordan kunne man ha samvittighet til å stikke kjepper i hjulene for en sympatisk privatperson som forsøker å skape noe bra for Gol? Og forsto ikke Riksantikvaren hvilke økonomiske konsekvenser dette fikk for grunneieren? Personlig har jeg stor forståelse for at denne saken er belastende for
Kinneberg. Han har jo faktisk blitt lurt av sine egne. Folk som kanskje trodde dette ville være en enkel sak? Men man kan faktisk ikke love at folk skal få rive et verneverdig hus utenom saksgang. Gol står ikke
utenfor norsk lovverk. Og når Buskerud fylkeskommune koblet inn Riksantikvaren, måtte man forholde seg
til de realiteter som råder i resten av landet. Det likte man ikke. Da dukket umiddelbart fiendebildet
opp og man gikk i krig, først og fremst mot enkeltpersoner, som man mente var de "skyldige". Protesterer man mot riving, forlanger man selvfølgelig at de som protesterer skal betale. Det er helt greit å ville bevare et verneverdig hus, men
da må man kjøpe det og flytte det til sin egen gård eller eiendom. Det er slik det alltid har fungert i Gol. Privat eiendomsrett kødder man ikke med. Men slik er jo ikke virkeligheten. Det er mange fra Oslo og Bærum som har reddet verneverdige bygninger fra Gol - og ære være dem, men disse bygningene befinner seg nå selvsagt i Oslo og Bærum. I Gol selger man kulturarven til høystbydende. Det viktigste er å bli kvitt det "gamle skrotet", slik at man kan fortsette den tradisjonelle "rive-bygge" politikken. Fellesskapet og ansvaret overfor fremtidige generasjoner i lokalmiljøet er underordnet. Det er dagen i dag som
teller og muligheten for å tjene penger. For i Gol veit vi best sjøl. Her
styrer og ordner vi akkurat som vi vil. Og den som går i mot dette, får svi.
Hva vil det si å få svi?
Kort fortalt blir man frosset ut, man blir trakasert i lokalmedia, via nett og på
åpen gate. Dersom man driver butikk
mister man kunder og folk slutter å snakke med en. I ekstreme tilfeller blir
man spyttet på, truet med vold eller man får besøk på døra om kvelden. Man får telefoner fra rasende mennesker eller trusselbrev i posten. Alt dette har skjedd i
Furuheimsaken. Og dette går ikke bare ut over enkeltpersoner, men hele familier. For i Gol handler det meste om person og ikke om sak. Og
alt dette fordi man våger å rokke ved den etablerte maktbalansen. Er det rart
at fredingstilhengerne velger å ligge lavt i terrenget?
Vår frykt er nå at dersom Riksantikvaren velger å ikke frede Furuheim, vil dette (nok en gang) gi fritt leide til den lokale
makteliten. Nok en gang vil de få det akkurat som de vil. De vil tolke dette som at Riksantikvaren stilltiende
aksepterer denne måten å drive et lokalsamfunn på. Og viktigst av alt: Nok et kulturminne vil jevnes med jorda for at lokale entrepenører skal få ture frem som de vil, slik de så ofte før har gjort i Gol. Men denne gangen gjelder det faktisk et kulturminne av særdeles høy verdi. Et estetisk vakkert tun med høy autensitet og en fantastisk plassering. Et kulturminne som er det siste av sitt slag i Gol sentrum. Med et slik vedtak vil Riksantikvaren også effektivt sette en stopper for alt fremtidig kulturminnevern i Gol og gi en utilsiktet støtte til et udemokratisk lokalsamfunn hvor
trusler, trakasering og mobbing får råde.
Avslutningsvis vil jeg si at jeg som kulturminneverner selvfølgelig kommer til å respektere Riksantikvarens endelige beslutning, uansett hvilken vei den måtte gå. Man kan jo håpe at dette også gjelder for fredningsmotstanderne og at et fredet Furuheim ikke ender som den gamle mølla i Gol - i aske! Jeg vil uansett, på vegne av meg selv og mange andre i Gol oppfordre Riksantikvaren
til å la kulturminnet Furuheim tale for seg selv og holde fast på fredning. Jeg mener at de foretatte befaringer, vurderinger og grundige undersøkelser gjort av NIKU, viser at tunet faktisk er ennå mer verdifullt enn man opprinnelig trodde.
Furuheim er en bygning og et tun som det vil være umulig å redde uten hjelp fra de ansvarlige kulturminnemyndigheter. Og nettopp dette har kanskje dessverre blitt Riksantikvarens viktigste oppgave: Å sikre verdifulle kulturminner som lokalmiljøet selv ikke evner å ta vare på? Og med et fredet Furuheim følger også et ørlite håp om et mer demokratisk, inkluderende og mangfoldig Gol.
NB! Jeg vil påpeke at dette innlegget representerer min personlige oppfatning. Andre vil garantert ha andre oppfatninger. Jeg hevder altså ikke å sitte på den hele og fulle sannheten om lokalsamfunnet Gol og om Furuheimsaken.
